Historia

Historien fram til i dag

Allmenningsbegrepet stammer fra førhistorisk tid. Etter at landet ble befolket etter siste istid for 10 000 år siden spredte befolkningen seg ut over landet. Først og fremst var det langs vassdragene det ble bosetninger. De forskjellige familier ryddet jord og tok så stor skogseiendom som de trengte for å få nok virke til gårdsbruket. Men mellom bygdelagene kunde det bli større eller mindre skogstrekninger som ingen tok i bruk i sitt eget. Disse områdene ble liggende som eierløse områder.

 

Etterhvert som tiden gikk økte presset på de skogene som var okkupert, og de eierløse skogene ble tatt i bruk av «alle og enhver» som hadde behov for det, i praksis var dette gårdbrukerne. Utnyttelsen av disse skogene gikk stort sett på beite, jakt, fiske og lignende. Etter hvert begynte en også å hogge tømmer og ved til gårdens behov. Denne utnyttelsen gjennom flere århundrer medførte at en fikk hevd på bruken. Dvs rett til å bruke skogen til det en bestandig hadde brukt den til, men uten å ha eiendomsrett til selve skoggrunnen. Skoggrunnen og den ressursutnyttelsen som ikke var hevdet (f. eks. storviltjakt) tok kongen seg eiendomsretten til.

 

Et par århundrer etter svartedauden da det etter hvert igjen ble press på resursene hadde man i Eidsvoll en situasjon der jordbrukerne brukte sine retter (beite, småviltjakt, hogst til gårdens behov etc) samtidig som kongen eide og drev skogen. I 1853 kjøpte jordbrukerne selve skoggrunnen av kongen og med dette ble det en bygdeallmenning der de bruksberettigede i tillegg til hevdsrettene også eide skogen. 1853 regnes derfor som starten for Eidsvoll Almenning. I årene etter 1853 kunne de bruksberettigede selv hogge det tømmeret de trengte, men etter hvert ble det vanlig at det var allmenningen som stod for tømmerdrifta og delte ut utbyttet. Etter hvert ble det investert i både sagbruk og høvleri, en driftsform som var uendret frem til midten av 80-tallet. Effektivitetskravene på sagbruk og høvleri gjorde at man først la ned sagbruket og så senere høvleriet. I 1985 bygde allmenningen lager og utsalgssted for trelast og etter hvert begynte en også å omsette byggevarer. Dette var oppstarten til det som i dag er XL-bygg Eidsvoll.

 

I dag har allmenningen tre avdelinger, skogseiendom, XL-bygg og administrasjon.

Allmenningen «eies» i dag av i underkant 300 bruksberettigede bruk.

Lynesvangen

Det er i dag vanskelig å forestille seg det yrende liv av mennesker og dyr som var i denne setergrenda. Det gode jordsmonnet her dannet grunnlaget for 6-7 store sammenhengende løkker. Det må ha vært en meget pen setergrend. Vann like ved, bekk som sildrer gjennom løkkene, et frodig jordsmonn med frisk fuktighet og beitende dyr. Hele atmosfæren var helt anderledes enn nå. Trekker en slike tanker for langt vil forestillingene lett bli romantiserte. La oss ta en titt inn i hvordan en hverdag her på setera kunne arte seg. I midten av 1800 tallet var rovdyrbestanden på et minimum. Gjeterens funksjon opphørte dermed og han ble i stedet hjelpegutt på setera. Budeia fikk dermed noe mindre arbeidspress. Dagen begynte grytidlig (0430) med en kaffekopp og ei kakuskive før melkinga tok til. Kuene tuslet så ut i skogen på beite og en fulgte nøye med på hvor de gikk. Det var frokosttid før fjøsstellet. Produksjon av melkeprodukter, matlaging og oppvarming forbrukte mye ved. Veden ble hogd dagelig og vann måtte hentes. Separere og kjerne melk var oppgave for budeie og seterjente/gjetergutt sammen. Etter at alt dette var gjort unna, var det tid til en pust i bakken.

 

Gjetergutten slengta gjerne fiskestanga over aksla og plystret mens han gikk nedover til åa. Men han var snart tilbake i ærend, nå med rengjøring av spann. Budeia hvilte gjerne etter middagen. Ved 6 tiden var det å lete og lokke på kuene, som en skulle melkes. Arbeidsdagen tok ofte ikke slutt før ved 9-10 tiden om kvelden. I helgene fikk en ofte besøk fra bygda. En hadde helgerengjøring. Forsyninger fra gården ble fraktet opp og melkeprodukter tilbake. Frakten foregikk ofte med kløv på hesten. Seterbudeia skulle ha omsorg for buskapen og foredlingen av melka. Videre skulle hun sørge for matstellet og holde størhuset rent og trivelig. Budeia var i det hele høyt aktet. Hun hadde ansvaret for størstedelen av bondens kapital i sommerhalvåret. På Lynesvangen fikk Søstun og Norstun Lynes, Sø-Brøstad og Ljødal bevilling til seterdrift i 1738. Nordstun Nordgarn Habberstad tok over seterdrifta etter kjøp av Sø-Brøstad i 1884. Seterdriften opphørte i sin helhet 1898 da setervangene ble solgt til Bache-Wiig. Sørover følger den merkete stien gardsvegen til Lønntjennet. Videre nordover til Flisvangen, Lønntjennet, Lønntjennbråtan og Brøstadgruva følger den merkete stien ingen bestemt av de gamle veiene.

Måvangen

Må gård var ikke med i hjemskogsameiet, som ligger mellom bygda og allmenningen. På 1600 tallet var det behov for særskilt sommerhavn utenom sine egne hager. Må med mange andre måtte dermed ta opp seter langt inn i allmenningen. Før 1673 leide Må sommerhavn på Brøstadvangen. 11738 ble det gitt bevilling til hogst og sommerhavn sammen med Søndre Habberstad her på Måvangen. I forbindelse med gulllverksdriften ble det brutt opp jord fra slutten av 1700 tallet. Det ble større konkurranse om utrnarksarealene. Småbrukene på Tronsbråten litt lenger syd gikk ut over seterdriften. Innehaverne på Måvangen uttalte at Tronsbråten var «meget til fortrengsel for deres seterhavning». Begge gårdene fortsatte alikevel seterdriften til Må i ca 1855 bygde ny seter – Djupdalssetera på grensen mellom Odal, Nes og Eidsvoll. Måvangen ble etter den tid leid bort rnot arbeid på gården. En må da regne stedet som en husmannsplass. Det er 3 løkker på Måvangen. Foruten Må og Søndre Habberstad er den nyeste løkka til gården Okarn Habberstad.

Gruevangen

I 1738 fikk Nordgarn Grue, Ner-i-arstun og Op- arstun Elstad seterbevilling med hogst og havn innenfor området: «i nord til midt på Utsjøen, i øst til Utsjøen, i syd til Elstadbekken og i vest til Hatteråsen «. Senere seteret også Midtgarn Grue og Staueren her. Hvert bruk hadde sitt eget storhus. Disse fem gardene seteret sammen i nærmere 200 år. Op-i-arstun seteret med høstbærer og ungdyr like til 1925. Ner-i-arstun tok opp igjen seterdrifta med smør og pultostproduksjon i nyere tid. Når en i dag ser seg rundt på de tidligere setervollene, undres en på hvorfor seterdriftens dager er talte. Seterdriften er opprinnelig meget gammel og kan fares tilbake til lenge før Svartedauen (1350). Men det er tiden etter Svartedauen vi har kunnskap om. Etter en lang og mørk tid, var samfunnet tilbake i full blomst på 1600 tallet. Seterdriften var på topp i årene 1800-1850, mens i 1920 var praktisk talt alle seterene i allmenningen nedlagt. I 1850 årene ble jordbrukets driftsmetoder og økonomiske målsettinger satt under debatt. Rasjonalitetstanker var strømninger som våknet i samfunnet. Da jernbanen kom (1856) ga den økende konkurransen lavere kornpriser. Samtidig var etterspørselen etter melk i tettstedene stadig økende. Det var mye bedre økonomi i å drive med februk. Meieribolaget opprettet en lokal avdeling i Eidsvoll (1872) med krav om ferske leveranser av melk. En måtte dermed ha dyrene i nærområdene hele året. Seteras skrinne beiteområder ble erstattet med kulturbeite nede i bygda og det urasjonelle driftssystemet ble avløst av meierier. I tillegg økte prisene på arbeidskraft stadig. Seterdriftens 300 år lange epoke etter Svartedauen var på hell. I dag har skogproduksjon blitt satt i høysete og mange steder har grana allerede hatt omløp på setervangene. Seterferden var rundt 10 juli. Hver uke hadde en kontakt med gården nede i bygda. Seterkosten fraktet spekemat og bakverk opp og melkeprodukter ned igjen. En budeie og ei seterjente sto for stellet. Det daglige livet på setera kunne være hektisk. Seterbeitet var oftest slutt rundt 10. september. Den merkede stien videre nordover følger vognvegen til Storbråten. Dette var en god og mye brukt veg. En antar at dampsaga som sto ved Utsjøen ble fraktet inn her. Planker og bord fra Utsjøsaga ble fraktet ned til bygda på plankevegen. Den merkede stien vestover følger stort sett denne ned til Grandalen

Habberstadvangen

Dette var antagelig den største setergrenda på østsiden av Vorma, med minst 13 seterer. De eldste seterene ligger som Habberstadvangen nær grensen mellom hjemskog og allmenning. Disse seterene tilhørte de gårdene som hadde del i hjemskogsameie. Sameiet omfattet et stort område mellom Fosstjennet i syd til Habberstadvangen i nord. Gårdene Habberstad, Sander, Hol og Hemli hadde rettighetene. Skogen ble delt i 1851. Seterene på Habberstadvangen kan føres tilbake til gården Habberstad. En gård som ruvet i eldre tid og som sagnet til og med gjør til kongsgard. I dag er gården sterkt oppdelt. Sagnet sier videre at kong Habber bodde på gården. Etter ca en times gange fra bygda var en oppe på setera. Det måtte være et yrende liv med så mange setere samlet på et sted. Mange mennesker fartet forbi til seterene lenger inn: Måvangen Holsvangen, Rønsenvangen og Røysivangen. Den merkete stien videre østover følger stort sett denne setervegen. På setervangene finner vi to forskjellige løkker – beiteløkker og slåttelakker. Beiteløkkene skulle ta seg av syke dyr, kalver og hest hvis det var det på setera. En løe sto i tilknytning til slåtteløkkene. Ellers har vi et størhus og et fjøs. Avstanden mellom størhus og fjøset er gjennomgående som her 20-30m. Dette på grunn av lukt og insektplager. Men som alle andre steder i Eidsvoll fikk vi et forfall i seterdriften fra 1850tallet og utover. Noen av seterene på Habberstadvangen ble solgt til småbruk. De siste som oppga seterdriften var Nestun (1905), Sameielykja (1924) og Snikkervollen (1929) Disse har fremdeles seterløkkene i behold.